Ungdomsroman
Sjanger Episk (horror)eventyr
Aschehoug (2010)
Kap 13.
– Jeg har en overraskelse til deg, sa onkel Arad noen dager etter fødselsdagen min og episoden med brevet.
– Hva da? spurte jeg. Vi satt på kjøkkenet og drakk hver vår kopp av Englands nye nasjonaldrikk; søt te fra India. Bakken var hard og det snødde. På takene til husene på den andre siden av veien satt en flokk skjærer og fulgte med på en begravelse. Vi kunne så vidt se presten og de pårørende mellom husene og trærne.
– Hva vet du om anatomi, Vlad? spurte onkel Arad mens han sippet til teen. Dampen fra den rykende sølvkannen onkel hadde kjøpt noen dager tidligere på markedet i Spittlefields steg opp mot taket mellom oss og duften av tebladene fylte hele huset med en sødme som minnet meg om sommer og store gressenger.
Jeg satte fra meg koppen og reiste meg opp: – Ifølge Guy har anatomien fire hovedmotiv: For det første er anatomi en demonstrasjon av vår skapers underverk. Det andre er muligheten for å søke etter abnormaliteter i dette skaperverket. Det tredje er kunsten å forutse hva som vil skje med disse, altså stille en prognose, og det fjerde er behandlingen.
Onkel Arad nikket smilende og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned igjen.
– Drikk opp, Vlad. I dag skal vi besøke et anatomiteater og overvære en ekte disseksjon. Han klukklo plutselig. – Jeg måtte betale i dyre dommer og trekke i mange tråder for å få oss inn, så bruk denne muligheten for alt den er verdt. Disse anatomiklassene er sjeldne og svært vanskelige å få innpass i.
Jeg grep tekoppen med begge nevene og la den inntil brystet til jeg kjente varmen gjennom klærne. Tanken på det vi skulle overvære fikk meg til å grøsse, samtidig som nysgjerrigheten over å få se og forstå alle de plansjer og tegninger av menneskekroppens bestanddeler som onkel Arad hadde gått gjennom sammen med meg, pirret.
Etter frokost kledde vi på oss og satte kurs mot broen og Southwark, hjertet av byen.
– Cheselden har skrevet en bok på engelsk om anatomi jeg vil du skal lese, sa onkel Arad mens vi hastet gjennom folkemengdene i Borough High Street mot anatomiteateret. – Men dette første møtet dreier seg om så mye mer, fortsatte han.
– Det kommer en tid der bøker og plansjer ikke lenger er nok, der kirurgen må tre over en terskel til et sted der fascinasjon og vemmelse ofte går hånd i hånd. I samfunnet, utenfor medisinen, ville vi bli sett på som sinnssyke om vi skar opp og undersøkte et dødt medmenneskes bestanddeler. Vi er tvunget til å undertrykke våre naturlige fysiske og emosjonelle instinkter underveis og søke en klinisk uavhengighet som gjør oss i stand til å utføre de plikter vår profesjon har pålagt oss. Bare slik kan vi oppnå en høyere forståelse av vår egen biologi og dens tilstander, så vi er rustet til å stille rett diagnose og iverksette nødvendige tiltak for å helbrede den syke.
Vi rundet et gatehjørne og gikk inn Thomas Street mot St. Thomas-sykehuset og anatomiteateret. Den iskalde vinden som strøk mellom bygningene trengte inn gjennom klærne og fikk tennene mine til å klapre.
Foran hovedinngangen sto en folkemengde som alle forsøkte å presse seg gjennom samme dør samtidig. Onkel Arad tok meg med lenger bort til en sidedør, der en portør kom ut og vinket oss til seg. Onkel gav ham noen mynter og vi ble ført gjennom en lang gang og inn i et dårlig opplyst rom, formet som et amfiteater, som raskt var i ferd med å fylles opp av menn som strømmet inn døren på motsatt side.
– Studenter, hvisket Arad og dro meg innover sirkelen av seter mot midten av rommet. De innerste sirklene var fylt opp av folk mens radene bak fortsatt var ledige.
Det var ikke før jeg fikk satt meg ned og portøren begynte å tenne faklene og lysestakene at jeg endelig fikk sett meg rundt. Det var plassert flere dyreskjeletter i rommet; fugler i fri flukt, hunder, katter og til og med større dyr som hjort og et kattedyr.
Jeg kvapp til og kvalte et skrik da jeg med ett stirret inn i de tomme øyehulene til et skjelett som satt på benken like ved siden av meg og onkel Arad.
Mennene rundt oss lo høyt og gjorde grimaser til meg, helt til onkel reiste seg og ba om ro. Da han satte seg igjen kikket jeg over skulderen hans og bort på menneskeskjelettet igjen. En plakat var festet mellom de beinete fingrene der det sto skrevet: Memento mori.
– Hva betyr det? spurte jeg og dro i jakkeermet til onkel Arads frakk.
– Husk, du skal dø.
Jeg grøsset og stirret på et annet menneskeskjelett midt i rommet, ved disseksjonsbordet. Det var bøyd over den fremste benken som for å kunne se bedre. I den ledige armen lå det et lite dyreskjelett av en katt og på hodet hadde skjelettet en fin hvit parykk og sort hatt.
Etter hvert som rommet ble fylt opp av skuelystne ble også støynivået høyere og jeg kunne se at selv om alle radene nå var besatt, sto det en ring av studenter bak, mellom den siste raden og veggen. Mange hadde med seg tegnehefter som de ville bruke under selve disseksjonen.
– De beste anatomistene må kunne tegne, hvisket onkel Arad og fortalte at selv kunstnere som Michelangelo og Rembrandt studerte anatomi og solgte sine plansjer av menneskets byggesteiner for penger.
Med ett stilnet støyen og alle reiste seg opp med hodene vendt mot to portører på vei gjennom folkemengden.
Jeg klatret opp på benken for å se bedre.
– Der kommer de med kadaveret, hvisket onkel rolig. Han pusset brillene sine med møysommelig nøyaktighet uten engang å se opp. – Det er alltid stort for ungdommen, sa han og smilte skjevt mens han ristet på hodet.
– M-men hvem er det? spurte jeg.
– Mest sannsynlig en morder. Anatomiteatrene sliter med å få tak i ferske kadavre og det er en bitter strid hver gang en morder skal sendes til galgen om hvem som har rett til hans levninger. Derfor sier jeg mest sannsynlig, for det er ingen hemmelighet at gravrøvere tjener gode penger nå om dagen. Selv studentene går ikke av veien for å følge ekstra nøye med på dødsannonsene i avisene og er ikke redd for litt nattarbeid, om du skjønner hva jeg mener.
Jeg nikket måpende mens jeg fortsatte å stirre mot de to portørene og det de bar på.
– En av byens mest respekterte anatomister er til og med kjent for å ha dissekert både sin far og sin bror som del av sine studier. Byen er full av private anatomiskoler og ingen av dem har tilgang på ferske lik. Noen sender agenter til fengslene for å forhandle med de dødsdømte mens andre igjen kjøper dem fra gravrøvere eller i spesielle tilfeller; gjør hele jobben selv.
Plutselig fikk jeg øye på en mann kledd i hvit skjorte, rød vest og med en sort kappe over skuldrene i folkemengden. De fremmøtte vek til side og gjorde plass for den betydningsfulle mannen der han marsjerte målbevisst mot disseksjonsbordet hvor de to portørene hadde lagt fra seg liket og sto og ventet.
– Det er Cheselden, sa onkel Arad. – Mannen bak Osteographia, den første boken som tar for seg den hele og fulle anatomien til et menneskes skjelett. Han holder fortsatt anatomiundervisninger her på St. Thomas, selv om han ikke lenger er ansatt her. Jeg tror det er på grunn av sykehusets posisjon når det kommer til det å skaffe anatomistene ferske kadavre.
Kadavre. Ordet var så rått og upersonlig, som om det de snakket om var en død okse ute på et jorde og ikke et menneske som for ikke lenge siden hadde ledd, sunget og gått bortover de samme gatene som oss på sin vei hjem. Onkel Arad hadde en gang fortalt at det var nettopp denne upersonligheten som ga anatomisten den nødvendige avstanden han trengte for å kunne utføre sitt arbeid.
– Mine herrer. Cheselden bukket dypt, og stillheten senket seg over forsamlingen – Hva om dette var din far? sa han og i en dramatisk enhåndsbevegelse dro han lendekledet av liket på disseksjonsbordet. – Eller din bror?
Rommet summet ivrig av stemmer igjen før Cheselden løftet nevene i en gest som signaliserte at han hadde mer å si og stillheten senket seg på nytt.
– Eller: Hva om vi gjorde dette med et levende menneske? Cheselden skuet alvorlig rundt på de oppmøtte. Rommet boblet igjen over av menneskestemmer som blandet seg med hverandre i en kakofoni av sukk, høye gisp og euforiske utbrudd.
– Det ville gjort forbannet vondt! ropte plutselig en ivrig tilskuer til stor applaus fra salen.
– Ok. Godt poeng, sa Cheselden og nikket. – Men la meg si følgende: Dette er kirurgiens tidsalder, mine herrer, og det er vi som skal sette standarden for hvem den nye kirurgen skal være og hvor hans plass i samfunnet skal bli.
En lang applaus fulgte før Cheselden fortsatte: – Fascinasjonen for menneskekroppen er langt i fra ny, helt siden Galen og Aristoteles og frem til Guy de Chauliac.
– Hurra! utbrøt jeg i et øyeblikks ekstase over å høre onkel Arads helt og åndelige veiviser bli nevnt.
Salen ble stille og alle i rommet stirret på meg. Selv skjelettene så ut til å glane på meg i stum forventing der jeg satt med hamrende hjerte og svette håndflater. Onkel Arad smilte forsiktig til seg selv før han la hånden sin oppå min, som om han ville jeg skulle stålsette meg på det som nå kom.
– Så du kjenner til Chauliac? smilte Cheselden og tok et skritt nærmere folkemengden som omga ham for å kunne se meg bedre. – Hva er det så med ham som gjør at du føler du må rope hurra bare navnet blir nevnt?
– Fordi han fikk byllepesten og overlevde. Samme som onkel Arad, svarte jeg stolt. – Dessuten sier onkel at han kan snakke med ham når han sover, fortsatte jeg og klatret opp på benken slik at alle i rommet skulle få se meg.
Onkel Arad nikket bekreftende til seg selv, som om han lyttet med øynene lukket. – Der ja, der viste du dem …
Latteren ville ingen ende ta, selv Cheselden lo. Da han endelig var ferdig nikket han mot meg og onkel Arad og sa: – Godt! Og hva gjør så din onkel?
– Han er kirurg, svarte jeg.
– Virkelig? spurte Cheselden og vendte seg mot onkel Arad: – Stemmer det?
Onkel reiste seg og bukket slik at snabelmasken nesten traff rekkverket foran ham. – Dr. Schnabel von Rom, Sir.
– Og er det der du har tatt din utdannelse? I Roma?
– Ja, ved Sapienzaen, svarte onkel Arad med høy og klar røst.
– Så, da er vel anatomi heller ikke nytt for deg?
– Nei, overhodet ikke. Ved anatomiteateret i Bologna studerte vi kadavre av både menn, kvinner og barn.
– Spennende, svarte Cheselden. – Kan jeg spørre hva ditt spesialområde er?
– Paranormale hendelser, svarte onkel Arad. Stillheten i salen var nå komplett.
– Og vampyrer, skjøt jeg villig inn. – Vi er vampyrjegere. Begge to. Vi har bare ikke funnet noen … enda.
Latteren runget igjen i salen og Arad satte seg ned. Jeg skjønte at jeg i min iver hadde sagt for mye. Cheselden kremtet i neven før han gjorde tegn til at alle skulle roe seg ned.
– Interessant, sa han før han henvendte seg til salen igjen. – Kanskje du kan dele med oss din innsikt i anatomien til disse blodtørstige vesener fra østlandene? Mange her har sikkert lest Dr. Flückingers rapport i Commercium Litterarium om hans oppdagelser noen år tilbake.
– Jeg arbeidet selv for den gode doktoren, svarte onkel Arad til alles forbauselse. Han reiste seg ikke opp, men ble sittende. – Men har ingen innsikt i anatomien til en vampyr. Ekte vampyrer går inn i en slags mumifisert tilstand straks etter at deres hoder er skilt fra kroppen der de tørker inn og smuldrer bort i løpet av sekunder og dermed gjør enhver form for anatomisk studie av annet enn hodet umulig.
– Hva med å la hodet være på? ropte en lattermild stemme i fra salen.
– Da dør du, svarte onkel Arad rolig og så seg rundt. – Den eneste måten å være sikker på at disse vesener virkelig er døde, er å kappe hodet av dem. Selv en stake gjennom hjertet er ikke alltid nok. Jeg kan informere om at en kollega av meg og dr. Flückinger mistet halve ansiktet etter en gang å ha gått for nær en vampyrisert bonde som hadde fått en høygaffel tvers gjennom brystkassen.
– Vampyrene i dr. Flückingers rapport gikk ikke i oppløsning, de var derimot hele, ja til og med feite og høyst snakkesalige da de ble gravd opp. Dr. Cheselden hadde tatt ordet. – Og lå fortsatt i sine graver. Dreier ikke mye av dette seg om en grunnleggende vrangforestilling av de prosesser som inntreffer etter et menneskes død?
Onkel Arad nikket: – Jo, absolutt. Jeg har lenge trodd at det finnes to typer vampyrer. Den ene en egen rase som kan imitere et menneske ved å vende og vri på sin kropp til den får frem menneskelige trekk.
– Og det er disse som ikke lar seg dissekere?
– Nettopp, fortsatte onkel Arad. De andre typen er mennesker eller dyr, smittet av blod fra type èn. De som overlever angrepet faller inn i en slags søvnaktig tilstand og ser ut til å være underlagt mange av de samme egenskaper som vampyrene; blodsuget, ømfintlighet for lys og lignende. Over tid vil disse bli mer og mer lik de ekte vampyrene og ender ofte opp som forvillede menneskeskikkelser som tråler verden et sted imellom: Jaget fra stedet der de kom fra og avskydd av alle. De fleste sulter i hjel eller dør av forskjellige komplikasjoner etter kort tid, og vi må ekspedere deres døde kropper etter gjeldende prosedyrer for at de ikke skal våkne igjen. Onkel Arad nølte før han fortsatte:
– Likevel kan en ikke unngå å undres over…
Arad stanset plutselig opp og så seg rolig rundt på forsamlingen som så ut til å holde pusten.
– Undres over hva da? spurte Cheselden utålmodig og lente seg fremover. Han klarte ikke skjule sin nysgjerrighet.
Onkel Arad nølte litt til før han til slutt trakk pusten og sa: – Om ikke vårt biologiske opphav er langt mer komplisert og gjennomgripende enn den forklaringsmodellen vi i dag legger til grunn. Hva om vi alle ikke er støpt i èn form, men er dynamiske vesener som utvikler oss i takt med naturen? Hva om-
– Hør! hør! kunne jeg høre noen få stemmer rope et sted bak i salen før støyen druknet dem og dr. Cheselden løftet neven nok en gang i et forsøk på å dempe gemyttene.
– Så du mener alle vampyrer en gang har vært mennesker … og at de utvikler seg?
Onkel Arad trakk på skuldrene. – Vi vet jo om amfibier som endrer form og det er jo de som snakker om arv og blodlinjer; matematikere og naturfilosofer som påstår at livsformer kan utvikle seg over tid.
– Nonsens! snøftet en mann på en benk like foran oss. – Vranglære som ville sendt deg på bålet for ikke lenge siden. Dette har ingen plass i den moderne medisin!
– Mange av vår tids mest framtredende medisinere mener at livskraften til ethvert vesen ligger nettopp i blodet, kontret onkel Arad rolig, – det er til og med de som påstår at vi står på terskelen til å overvinne det største hinder av dem alle; døden …
– Ok, sa Cheselden og forsøkte roe ned gemyttene. – Jeg tror dette er tiden for å vende tilbake til timen, selv om krumspring innom okkultisme og annet spirituelt nonsenes alltid er fornøyelig. Jeg ønsker likevel å føye til at skillet mellom kirurgen og barbereren, parykkmakeren og andre kvakksalvere snart vil være stadfestet fra høyeste hold, og at en egen forening som ser til våre interesser snart vil se dagens lys. I mellomtiden … studerer vi! Dr. Cheselden kremtet og brettet opp skjorteermene før han fant frem en skalpell fra et bord full av instrumenter og gikk bort til liket av den unge mannen på disseksjonsbordet.
– Vel, da er vi klar …
Rundt oss fant studentene frem skrivesakene og tegnearkene og reiste seg opp.
– Vi begynner med huden, som dekker hele kroppen. Et vev som inneholder et nettverk av nerver, vener og arterier; laget for å bevare og beskytte følbarhet. Det finnes to typer hud …
Jeg hørte ikke lenger hva dr. Cheselden snakket om. I stedet kikket jeg opp på min onkel, som satt helt uberørt ved siden av meg og stirret fremfor seg. Inni meg vokste en varm stolthet som bredte seg utover i brystet. Vi var et team, jeg og han, nesten som far og sønn. Et uslåelig lag. Verdens mest geniale vampyrjeger og kirurg og meg, hans eneste assistent. Jeg kjente at jeg ville ta hånden hans og klemme den i min, men jeg lot det være.
Så begynte dr. Cheselden endelig å skjære i liket, og jeg strakte hals for ikke å gå glipp av noe.
Heine Bakkeid 